Italias mest berømte åpningslinje ble skrevet om akkurat denne vannflaten. «Quel ramo del lago di Como, che volge a mezzogiorno»: den armen av Comosjøen som vender mot sør. Generasjoner av italienske skolebarn kan fortsettelsen utenat, enten de vil eller ikke, for romanen den åpner, er den nesten alle italienere leser på skolen, som regel to ganger.
Have You Been Told About Lake Como?
Den armen av sjøen
Romanen heter I promessi sposi, på norsk «De forlovede», og de første sidene nevner knapt et menneske. Alessandro Manzoni bruker flere sider på bare å beskrive selve sjøen: fjellene som stenger den inne, armen som bøyer av mot Lecco, landsbyene som ligger på rad langs bredden. Først når geografien er på plass, introduserer han Don Abbondio, en engstelig landsbyprest på vei hjem i skumringen, og de to bevæpnede mennene som venter på ham langs veien. De tjener Don Rodrigo, den lokale herremannen, og beskjeden deres er kort: han skal ikke vie det unge paret han har lovet å vie, Renzo og Lucia, ellers kommer han til å angre. En kjærlighetshistorie, med andre ord, som begynner som en historie om hvem som har lov til å si nei til makten, og hvem som ikke har det.
Det spørsmålet ligger under hele boken. Renzo og Lucia er bønder, silkearbeidere nesten uten egen status, opp mot en adelsmann som kan bøye en prest med en trussel og en dommer med en bestikkelse. Det som følger, er flukt, fangenskap, opptøyer i gatene i Milano og, verst av alt, pesten som feide gjennom byen i 1630, skildret med så nære, kroppslige detaljer at den fortsatt uroer lesere to hundre år senere. Troen bærer paret gjennom mer av det enn motet gjør. Romanens Lombardia lå under spansk styre; på Manzonis egen tid var den østerriksk, og leserne i 1827 hadde ingen problemer med å lese en adelsmanns overgrep mot to maktesløse landsbyboere på 1600-tallet som en historie om sitt eget århundre også.
Manzoni gjorde dessuten noe merkeligere enn å skrive en elsket roman. Italia fantes ennå ikke som land da han begynte på den: halvøya var et lappeteppe av kongedømmer og småstater med dialekter som knapt forsto hverandre. Han valgte florentinsk, slik det ble talt i Toscana, som modell, og misfornøyd med sitt første forsøk brukte han år på å skrive hele romanen om på det, et arbeid han en gang beskrev som å skylle tøyet sitt i elven Arno. Den omskrevne boken lærte i praksis italienerne hvordan deres eget skriftspråk skulle låte.
Giuseppe Verdi, som beundret ham dypt, skrev sitt Requiem til ettårsdagen for Manzonis død i 1873.
Selve sjøen avgjør enhver strid om hvem den tilhører, bedre enn lokal stolthet noen gang kunne. Sjøen har form som en omvendt Y og går sørover som én lang vannflate til Bellagio, der den deler seg i to armer, den ene med endepunkt i Como, den andre i Lecco. Manzonis åpningslinje beskriver Lecco-armen, men selv han kalte den «quel ramo del lago di Como». Sjøen han egentlig skrev om, er hele strekningen: fjellene som holder den inne på alle kanter, og lyset over vannet som har trukket folk ned til bredden i århundrer.
To hundre år senere forstår alle som har stått ved vannkanten på rett tid av døgnet, nøyaktig hvorfor han begynte akkurat der.
