Den engelske hagen jeg alltid vil huske, er den Chris laget. En stor terrassert hage innenfor gamle murer, lange rabatter langs hele lengden, og i midten en steinfontene i tre etasjer, med roser og lavendel samlet rundt. Til venstre en lang rabatt med blomster han hadde valgt med stor omhu, hyasinten blant dem. Om morgenen var luften der grønn og frisk og svakt blomstrete, og jo lenger du sto, jo mer forandret den seg, og den ble søt og jordaktig mens du pustet den inn. Om våren flyttet jeg noen av hyasintene over i krukkene i vindfanget, der duften deres ønsket årstiden velkommen før noe annet rakk det.
Chris utdannet seg til hagedesigner ved Inchbald, og hagen er det som skjer når en ekte kjærlighet til hagebruk møter disiplinen i formell design. Han tenkte i årstider, så det var alltid noe som holdt på å få farge. Han designet for skjønnhet, og han designet for duft, noe de fleste ikke engang tenker på å gjøre. Det var alltid noe som fikk deg til å stoppe opp og trekke pusten dypt: prangende rosa magnolia som lot parfymen sin sive ut, roser som hver hadde sin egen duft, mot den skarpere tonen av lavendel, oransje og hvite orientalske liljer, blåregnet som klamret seg til rammeverket over spisebordet.
Vi holdt bier, som jeg elsker og respekterer, selv om jeg er litt allergisk mot selskapet deres. Øyenstikkere kom til den lille dammen. Fugler bygde reir i trærne, og sangen deres gjennom et åpent vindu var en av de mest terapeutiske lydene jeg vet om. Vi hadde en trampoline gravd ned i plenen, og jeg kan fortsatt se barna sprette opp fra den som fra ingensteds, et øyeblikk synlige over blomsterbedene før de falt tilbake blant dem.
Hagen var helende. Det var perioder da jeg trengte at den var det, da det å gå hele lengden av den ikke var noen liten sak, og den ga tilbake alt den hadde: fuglene, det grønne, blomstene. Jeg stoppet på benkene underveis og tok inn alt sammen, som om jeg så det for første gang.
