I 1829 satt en lege i London ved navn Nathaniel Ward og fulgte med på puppen til en nattsommerfugl i en forseglet glasskrukke, da det plutselig spirte en bregne i jorden. Han bodde i det røykfylte East End, der sotet i årevis hadde tatt livet av bregnene hans, så han la merke til det. Her sto en bregne og trivdes i en krukke med lokket på. Han bygget større glasskasser, fylte dem med planter og sendte i 1833 to av dem til Sydney. Frem til da døde de fleste planter på lange sjøreiser. Etterpå overlevde de fleste.
Have You Been Told About English Gardens?
Viktorianerne ble gale etter bregner
Glasskassen viste seg dessuten å være vakker. Den holdt bregner i live i en salong, og på 1840-tallet var den på vei til å bli den mest moteriktige gjenstanden i Storbritannia. I 1855 ga Charles Kingsley, som skrev «The Water Babies», maniaen et navn: pteridomania, som betyr bregnegalskap. Han klaget over at de unge kvinnene den hadde grepet, irriterende nok var gladere og livligere enn de noen gang var over romaner og sladder.
Bregnejakt hadde én stor fordel. Den var en av de få respektable grunnene en viktoriansk kvinne hadde til å trekke på seg solide støvler og forsvinne ut på landet en hel dag uten anstandsdame. Bregner dukket opp på teservise og nattpotter, hagebenker og tepper, dåpsgaver og gravsteiner. Veier og rekkehus ble oppkalt etter dem.
De velstående gikk et skritt lenger og bygget hele glasshus for dem, kalt bregnehus. På Tatton Park i Cheshire bygget familien Egerton et slikt i 1859 for trebregner hentet hjem fra New Zealand og Australia, og noen av de opprinnelige plantene vokser der fortsatt. Alle andre samlet pressede bregner i album.
Bregner hadde allerede ry for å være magiske. I middelalderens England trodde man at de bar et frø som var for lite til å se, og at den som fanget det ved midnatt sankthansaften, kunne gå omkring usynlig. Shakespeare gjorde det til en spøk i «Henrik IV», der en landeveisrøver hevder å kjenne hemmeligheten med bregnefrø og dermed kunne gå usett, og vennen hans svarer at det er natten som gjør mesteparten av jobben. Ingen fant frøet, fordi bregner formerer seg med sporer, og det ble ikke ordentlig forstått før på 1800-tallet. Viktorianerne ga planten mildere betydninger i blomsterspråket sitt: oppriktighet, fascinasjon og, for venushårbregnen, hemmelig kjærlighet. Det passer godt at kvinnen som dro ut på bregnejakt uten anstandsdame, også gjorde sitt eget lille forsvinningsnummer: litt bregnefrihet, om man vil.
Så begynte problemene. Vanlige bregner sluttet å være spennende, så samlerne ville ha sjeldne, og sjeldne kostet en formue. Oppkjøpere leide inn folk til å plukke hele åssider rene. Bregnetyveri ble en ekte kriminalitetsbølge, der eiere av private godser fant skogene sine plyndret, og det ble etter hvert langt mellom noen av de sjeldnere artene. Nona Bellairs, som selv i årevis hadde sanket bregner med glede, kastet ett blikk på de nakne åssidene i 1865 og ba om bregnelover som kunne verne dem slik viltfuglene var vernet.
Selve maniaen ebbet ut på 1890-tallet, og orkideene tok over. Bregnen finnes fortsatt, presset inn i toppen av hver eneste custard cream-kjeks, i et mønster som går tilbake til viktoriansk tid.
