Hjemmet til besteforeldrene mine i India hadde en helt egen lukt. Varm, særegen, lag på lag av ting jeg ikke kunne ha satt navn på som barn, men som jeg siden har brukt år på å prøve å sette ord på. Det var alltid duft i luften, alltid noe som blomstret i hagen, alltid nærværet av to mennesker som hadde bygget noe vakkert sammen, og som visste det.
Mormor hadde et briljant hode. Hun hadde en mastergrad i matematikk, hadde vært rektor og brukte den samme presisjonen på alt hun vendte oppmerksomheten mot, også hjemmet sitt. Rommene var fylt av glitrende lysekroner, kunstferdig vevde tepper og antikviteter valgt med ekte kunnskap. Ingenting var tilfeldig. Ingenting var bare pynt. Hun hadde et øye for skjønnhet som også var et øye for kvalitet, og for henne var de to én og samme ting.
Det sto et toalettbord på rommet til mormor. I en av skuffene oppbevarte hun parfymene sine, og den skuffen hadde en egen lukt: varm, sammensatt, det samlede inntrykket av hver eneste flaske i den. Hver av dem var valgt av morfar. Hver av dem var et kjærlighetsbrev skrevet i duft.
Hun gikk med perler. Store, kremhvite kjeder i tre rader, og i hver knute mellom hver perle satt parfymen hennes. Smykker var også et kjærlighetsspråk mellom besteforeldrene mine: perlene, parfymen, alt valgt og gitt med omtanke, år etter år. Hver gang jeg ser perler nå, tenker jeg på henne, straks og helt.
Morfar var snill på en måte som fikk folk til å føle seg virkelig sett. Ikke den påtatte vennligheten hos en som anstrenger seg, men den stille, selvfølgelige rausheten hos en som rett og slett var slik av natur. Jeg husker følelsen av den lille hånden min i hans. Fingrene hans var lange, hånden var varm og stødig, og å holde den føltes som trygghet i ordets fulleste forstand. Sandeltre og sedertre forankrer basen i duften, og jeg synes ingen andre tresorter fanger det helt på samme måte. Mørkt, varmt, litt i skyggen. Den kvaliteten lever i basen av Night Blooms.
Mormor dyrket roser. Det sto også et magnoliatre i hagen hennes, og det blomstret med en overflod som virket nesten usannsynlig. Hun stelte begge med omsorg og, mistenker jeg, med ganske bestemte meninger om hvordan de burde klare seg.
Ved spisebordet skar hun frukt. Hun gjorde det med en presisjon som fikk selv det til å virke gjennomtenkt. Hun skar granateple, og jeg stjal frøene, ett etter ett: de små rubinrøde juvelene som setter flekker på alt og smaker fantastisk.
Granateplet i Night Blooms, India er det minnet. Direkte, konkret, helt og fullt. Det åpner duften fordi det åpnet opplevelsen av å være sammen med henne.