På den andre bredden av Yamuna, rett overfor Taj Mahal i Agra, ligger en hage som aldri var ment å bli sett om dagen.
Have You Been Told About India?
Hagen som ble plantet for å blomstre i mørket
På 1520-tallet anla den første mogulkeiseren, Babur, den første av det som skulle bli en rekke hager langs elvebredden, elleve i alt. Han lengtet hjem til melonhagene og det rennende vannet i hjemlandet Fergana, i Sentral-Asia, og forsonet seg aldri helt med heten og støvet han fant der i stedet. Den siste hagen i rekken, nærmest elvesvingen, ble fylt med frukttrær og bleke blomster og fikk stort sett aldri noe navn. Det skulle ta enda et århundre, og en helt annen form for lengsel, å gi den ett.
Hundre år senere bygde Shah Jahan en grav for sin kone, Mumtaz Mahal, på den motsatte bredden, og innlemmet den eldre hagen i planen, tilpasset slik at den ble nøyaktig like bred som selve mausoleet. Han fylte den med hvite blomster som var valgt fordi de åpner seg og slipper ut duften om natten, og med ganger av lys kalkpuss som holdt på det siste av dagslyset. I midten lå et åttekantet basseng, bygd bare for å romme et speilbilde. Bleke kronblader, viser det seg, bærer duften lengst etter mørkets frembrudd: de lyser sterkest i svakt lys, og duften deres føres med den avkjølte kveldsluften. Hagen var tidsinnstilt til å blomstre nettopp når det var minst lys å se den i, med duft i stedet for syn, og den fikk et navn som aldri har trengt å endres siden: Mehtab Bagh, månelyshagen. En klar natt fordoblet Taj Mahal seg i vannet nedenfor.
Agra forteller en enda mer storslått versjon av historien. En fransk reisende som kom forbi senere samme århundre, nedtegnet en fortelling som aldri helt har sluppet taket: at keiseren planla en ny grav på den andre bredden, en nøyaktig tvilling av Taj Mahal, bygd helt i svart marmor og forbundet med den hvite med en bro, slik at han i døden kunne ligge overfor henne på andre siden av vannet, slik han hadde elsket henne i livet. Det er aldri funnet spor av den, og historikerne regner den som en legende, ikke en plan. Det er en legende som passer litt for godt til mannen den handler om, til at den kan utelates.
Det som skjedde med Shah Jahan etterpå, trenger ingen pynt. Sønnen hans, Aurangzeb, avsatte ham og holdt ham fanget de siste årene, ikke i hagen han hadde anlagt for å se på konas grav, men i et lite marmortårn inne i Agra fort, rundt 2,4 km lenger opp langs elven, med gittervinduer vinklet slik at de ikke kunne vise ham noe annet. Derfra ble en gammel mann som en gang hadde plantet en hel hage bare for å være nær minnet om henne i månelyset, overlatt til å betrakte det samme minnet på en fanges avstand resten av livet, og etter de fleste kilder satt han der fortsatt og så da han døde.
Hagen overlevde ham likevel. Den ble oversvømt og slammet til og forsvant under elvebredden i det meste av et århundre, helt til arkeologer på 1990-tallet fjernet nitti tusen kubikkmeter jord og fant det gamle bassenget der under, fortsatt i sin opprinnelige form. Nå blomstrer den omtrent som den alltid har gjort: etter mørkets frembrudd, for ingen bestemt, nøyaktig til rett tid.
