Jeg vokste opp på Seychellene, på en klippe der havet åpnet seg foran meg, nesten hundreogåtti grader av det. Derfra kunne jeg se makrellstimer bevege seg under overflaten og delfiner som lekte i vannet nedenfor. I solnedgangen ble himmelen sart rosa, og havet, som i en storslått etterligning, speilet fargen og ble rosa det også, helt ut forbi horisonten mot en verden vi kunne ane, men ennå ikke se.
Frangipani og bougainvillea var refrenget i de årene. Ikke av og til. Hele tiden. Særlig frangipanien, i ettermiddagsvarmen, når blomstene hadde stått lenge nok i solen til å bli tunge og søte. Vi plukket dem og stakk dem bak øret. Den gangen føltes det helt vanlig.
Mamma og jeg dro ofte til stranden. Hvit sand, et smørmykt kjærtegn under føttene, vann så klart og så varmt at du kunne se rett ned til bunnen. Vi tok med bananchips og satt der, midt i det. Andre ganger gikk min beste venninne og jeg langs strandkanten mens solen gikk ned, med tærne i vannet, sjelesøstre som delte hemmeligheter i sanden, og snakket om alt mens horisonten ble varm og makelig og vid.
Maten var også en verden for seg. Kremeple, som er omstendelig å spise fordi du må spytte ut hvert eneste frø, og som er verdt det hver eneste gang, en kremet, tropisk godbit ulik noe som vokser i et kjøligere klima. Kokosvann rett fra nøtten. Jamalaktreet på skolen, som slapp fruktene sine i varmen. Ingenting av dette var eksotisk for meg. Det var bare enda en vanlig dag.
Jeg var mye på oppdagelsesferd alene. Som liten gikk jeg små turer på egen hånd i nærheten av der vi bodde, ned til den steinete strandkanten for å snakke med slamkryperne, opp i limetreet vårt, som bar frukt hele året og ikke ba om noe tilbake. Og til et forlatt hus jeg hadde funnet, der jeg klatret opp i vindusrammen og satt og så ut på den vakreste utsikten over havet.
Det var et øyeblikk av både ensomhet og undring. Det forfalne treverket i det firkantede vinduet rammet inn synet, et postkort holdt opp mot verden, og det fikk meg til å sette enda mer pris på alt sammen: det turkise vannet, en blåfarge klarere enn noe fotografi jeg noen gang har sett, det frodige smaragdgrønne i kokospalmenes blader, den kremhvite sanden, solen som skinte sterkt og kort og kysset bølgetoppene i det fjerne. Det virket oppdiktet. Likevel var det helt virkelig, og øyeblikket var helt mitt.
