Det største frøet i planteriket vokser vilt i én liten dal på én liten øy, og i århundrer kunne ingen si hvor det i det hele tatt kom fra.
Have You Been Told About the Seychelles?
Frøet som kom fra ingensteds
Coco de mer vokser i Vallée de Mai på Praslin og nesten ingen andre steder på jorden. Alt ved treet er bygget i en målestokk som virker en smule usannsynlig: en nøtt som kan veie like mye som et lite barn, seks år eller mer for å modnes, palmer som er strengt hannlige eller strengt hunnlige, og en hannblomst formet som en slank rakle, lang som en underarm. Den er etter alle mål en ekstravagant plante, som ikke bryr seg det minste om sømmelighet. Selve frøet har, når det ytre skallet er fjernet, en form det er umulig å ta feil av: to fyldige buer som møtes i en dyp kløft, nærmere en kvinnekropp enn noen kokosnøtt. Seychellerne har aldri latt som noe annet, og treets eget franske navn, som ganske enkelt betyr havets kokosnøtt, antyder hvor langt mysteriet en gang drev før noen fant ut hvor det vokste.
Lenge var det ingen som hadde funnet det. Ferske nøtter synker, så de eneste resten av verden noen gang fikk se, var gamle og hule, skylt i land et helt hav unna, på strendene på Maldivene og i India, med kjernen for lengst borte. Sjøfolk slo fast, ikke helt urimelig etter tidens logikk, at det et sted under havet vokste et tre som ingen hadde levd lenge nok til å finne, og navnet ble hengende lenge etter at resonnementet bak det hadde sluppet taket. Det som skyltes i land, ble skatter. Konger trodde skallet kunne trekke giften ut av vin. Den tysk-romerske keiseren Rudolf 2. skal ha tilbudt en formue for én eneste nøtt, fra et tre som, så langt noen kunne fortelle ham, kanskje ikke fantes på land i det hele tatt.
Mysteriet holdt seg til 1768, da palmene endelig ble funnet på Praslin, og selv da fortsatte historien å ta nye vendinger. I 1881 gikk den britiske generalen Charles Gordon inn i Vallée de Mai, studerte bevisene foran seg og konkluderte, i fullt alvor, med at han hadde funnet Edens hage, ettersom coco de mer etter hans tolkning åpenbart var den forbudne frukten. Ser man på frøet, er logikken hans ikke vanskelig å følge, selv om ettertiden har vært snillere mot palmen enn mot generalens teologi.
Øyene har sin egen versjon, eldre og mildere enn noen europeisk fortelling. I stormfulle netter, sies det, river hannpalmene seg løs med rot og krysser dalen for å omfavne hunnpalmene, og den som ser det, blir slått med blindhet, eller verre. Ingen har noen gang stått frem og motsagt historien, av den enkleste grunn som finnes: ikke ett eneste vitne har noen gang stått frem.
I dag er hver eneste nøtt nummerert og lisensiert av staten, og folk prøver likevel fortsatt å ta dem med seg. Fire hundre år senere har ingen klart å overbevise verden om at det bare er et frø.
