Langs Skottlands nordlige kyster sa folk en gang at selene bare var seler en del av tiden. Visse netter, forteller historien, gikk de i land, krøp ut av skinnene sine og sto på sanden som kvinner og menn: selkiene, selfolket, som det oftest fortelles om på Orknøyene og Shetland, der Nordsjøen og Atlanterhavet møtes og sjelden er enige. Oppe av vannet skulle de være vakre, og borte igjen i grålysningen. I fortellingen danset de til det ikke var mer natt igjen å danse i. Alt hang på skinnet. Mistet man det, fantes det ingen vei hjem.
Have You Been Told About Scotland?
Folket som gikk i land
Den versjonen som oftest fortelles, begynner med en fisker som er ute for sent, ser danserne fra steinene og faller håpløst for en av dem, og så gjør det ene et menneske i disse historiene aldri må gjøre: tar det som ikke er hans. Han gjemmer selskinnet hennes oppe i takbjelkene, og hun, som ikke kan vende tilbake til vannet uten det, blir hos ham som hans kone. Hun steller godt i huset. Hun oppdrar barna hans med ekte ømhet. Så mye er alle versjoner av historien enige om, og alle versjoner legger også, i det stille, merke til at hun står litt for lenge ved vinduet og ser mot havet. Mange år senere finner et barn en merkelig, myk bylt stappet inn i taket og tar den med til moren sin, henrykt over funnet, og når natten kommer, er moren borte. I de mildere versjonene svømmer en gråsel nær land i årene etterpå, hver gang barna går langs flomålet, og følger dem med blikket slik bare en mor ville gjort. Hun elsket dem: det er historiene sikre på. Men havet hadde vært hennes før han var det, og det samme hadde skinnet, og han hadde ingen rett til noen av dem.
Sagnene er så presise som sagn om viktige ting pleier å være. Gråt syv tårer i havet ved høyvann, sier de på Orknøyene, så kommer en selkie. Det koster ingenting å prøve.
En gammel ballade, «The Great Silkie of Sule Skerry», gir skapningen sin egen stemme: «Jeg er en mann på land, jeg er en selkie i havet.» Enkelte familier på øyene skulle selv ha blodet i årene. MacCodrum-slekten på North Uist var i generasjoner kjent som selenes barn, og de skulle kjenne draget fra åpent hav på en måte som aldri helt slapp taket i dem, uansett hvilken kyst de senere slo seg ned ved.
Det er ikke vanskelig å forstå hvordan troen slo rot. En gråsel som man ser for lenge på fra en øde strand i skumringen, har øyne som er mørke og foruroligende menneskelige, og en stemme som, når vannet ligger stille, bærer langt og høres urovekkende ut som lengsel.
