Vita Sackville-West mistet huset hun elsket høyest av én eneste grunn: hun var født som jente.
Have You Been Told About English Gardens?
Det Vita bygget i stedet
Huset var Knole i Kent, så enormt at sagnet gir det ett rom for hver dag i året. Hun vokste opp der, helt sikker på at det tilhørte henne på alle måter som betydde noe, og hun tok feil, for Knole fulgte tittelen, og tittelen gikk bare i arv til sønner. Da faren døde, gikk huset i stedet til onkelen hennes, og noe i Vita kom seg aldri helt over å se det forsvinne.
Det hun gjorde med det tapet, i 1930, var å kjøpe en ruin. Sissinghurst Castle var lite mer enn et smuldrende elisabetansk tårn som reiste seg av en spredt samling gårdsbygninger og flere hundre års skrot, og hun og mannen hennes, diplomaten og forfatteren Harold Nicolson, brukte de første årene der på ganske enkelt å rydde. Så skapte de sammen en av Englands mest elskede hager. Harold la skjelettet: lange, formelle siktlinjer og disiplinerte, klipte hekker. Vita fylte dem med roser som fikk vokse nesten til overmål, plantet med en hånd som syntes å stole på at blomstene visste bedre enn noen plan hva de holdt på med. Strukturen holdt villskapen på plass, og villskapen sørget for at strukturen aldri føltes kald. The White Garden, den hvite hagen, beplantet etter krigen med bare hvite og sølvgrå planter, ble anlagt for å våkne til liv nettopp når lyset forsvant, en hage for den timen da alle fornuftige mennesker for lengst har gått hjem.
Vitas eget liv fulgte samme prinsipp som plantingen hennes: orden på overflaten, og under den noe som nektet å holde seg innenfor rabattene. Hun og Harold elsket hverandre hengivent i et halvt århundre, og de elsket også andre, i hennes tilfelle oftest kvinner, og skrev til hverandre om det med en åpenhet som fremdeles tar pusten fra en. Hennes dypeste, mest altoppslukende tilknytning var til Virginia Woolf. Ut av den kjærligheten skrev Woolf «Orlando», om en adelsmann som ikke kan eldes, og som midtveis i romanen blir en kvinne, beveger seg gjennom tre århundrer i lånte klær og hele veien umiskjennelig bærer Vitas eget ansikt. Woolf ga heltinnen sin slektens herresete, som den virkelige Vita var blitt nektet, med park og alt. Vitas sønn kalte senere romanen «det lengste og mest sjarmerende kjærlighetsbrevet i litteraturen»: en raus måte å beskrive en bok som hans egen mors elskerinne hadde skrevet om henne.
I skumringen lyser White Garden fortsatt nøyaktig slik hun planla, blek og stille glødende lenge etter at resten av hagen har blitt mørk. Det er, når alt kommer til alt, det samme svaret hun ga på å miste Knole i utgangspunktet: å bygge noe som var helt hennes eget. En kvinne som ble nektet huset hun elsket, bygget et annet i stedet, sammen med den hun faktisk valgte. I tillegg skrev hun en hagespalte i The Observer i femten år. Og hun etterlot seg Sissinghurst, en hage som de fleste kvelder stille overstråler huset som en gang stengte henne ute.
