Det er en grunn til at du ikke helt husker hvor du var første gang du hørte et musikkstykke, bare hvordan det føltes. Det samme gjelder duft. Begge er fremme før tanken. Av alle sansene er luktesansen den eneste som går utenom thalamus, hjernens sentrale koblingsstasjon, og går rett til amygdala og hippocampus: strukturene som rommer følelser og langtidsminne. Lyd tar en lengre vei, men ender på samme adresse. Forskning har vist at de to sansene ikke bare eksisterer side om side der. De virker sammen. Riktig musikk i bakgrunnen mens du møter en ny duft, kan endre det du oppfatter, forsterke det, gi det en helt annen karakter. De er ikke to uavhengige veier til minnet; de er den samme veien, og de fungerer betydelig bedre sammen.
Med det i bakhodet er dette musikken vi ville satt på.
City Grandeur, London
London krever noe kjølig. Ikke kaldt, men kjølig: den særegne selvsikkerheten hos folk som har kommet fra et annet sted og gjort byen helt til sin egen. Sade først, fordi ingen noen gang har fanget det bedre. Så Olivia Deans «Ok Love You Bye», som har London i hver eneste tone, varm og søkende og helt og holdent et barn av sin tid. «Sweet Dreams» med Eurythmics, fordi den kjøligheten har en skarp kant, og Annie Lennox forsto nøyaktig hva den var. Dua Lipas «Don’t Start Now»: kosovoalbansk familie, oppvokst i London, og siden har hun erobret resten av verden. Fullstendig hvilende i seg selv, londoner til fingerspissene. Og Petula Clarks «Downtown» til slutt, som er absurd optimistisk og har helt rett.
Glorious Gardens, England
Dette er duften som krever Vaughan Williams. «The Lark Ascending» fremkaller ikke så mye en engelsk hage som den rett og slett blir en. Et lite forvarsel: den kan vekke uventede følelser. Du er herved advart. Blomsterduetten fra Delibes’ «Lakmé» har også fortjent plassen sin her, både bokstavelig og følelsesmessig. Den har denne kvaliteten av oppdaget skjønnhet, noe du kommer over i stedet for å lete etter. Til de lange ettermiddagene Tsjajkovskijs Serenade for strykere i C-dur: all den frodige overfloden, følelsen av at alt blomstrer fullt og uten hast. Florence and the Machines «Dog Days Are Over» for øyeblikket da hagen bare slår ut og blir fullt og helt seg selv. Cat Burns’ «Go», varm og øm på plenen. Og Laura Marlings «Rambling Man», som vandrer og puster og har solflekker og skygge i seg. Hun var lydsporet til årene mine i Sussex, og dette innlegget ville vært uærlig uten henne.
Dancing Light, Lake Como
Én komponist, og han er den eneste. Ludovico Einaudi spiller som om lyset selv hadde et tempo. Det er rom i musikken hans slik det er rom over sjøen en klar morgen, noe i den som får deg til å senke farten uten at du merker det. Særlig «Nuvole Bianche». Sønnen min spiller sine versjoner av Einaudi på pianoet hjemme, og musikken klinger gjennom huset på en måte som føles helt riktig for dette stedet. For noen år siden så vi maestroen selv spille i Milano, en stor glede og ikke noe man glemmer med det første.
Highland Retreat, Scotland
Den begynner med Dexter Gordon, for varme og trygghet skal aldri undervurderes, og godt spilt jazz er det varmeste som finnes. Annie Lennox’ «Why» hører hjemme her: hun er fra Aberdeen, og den stemmen bærer i seg noe som holdes sammen av ren og skjær følelse. Tracy Chapmans «Give Me One Reason»: jordnær, ekte, den typen stemme som får alt til å kjennes stødigere. Lewis Capaldis «Someone You Loved», fordi den sangen forstår nøyaktig hva det vil si å bli holdt av et sted, og fordi det er Lewis, og det er grunn nok. Så, uunngåelig, «500 Miles» med The Proclaimers. En spilleliste om et sted du er glad i, som ikke også får deg til å le, tar seg selv for høytidelig.
Island Breeze, Seychelles
Denne er personlig. «La Sézon Kreol» med Joe Samy, fordi det virkelig er lyden av hjem. «C’est Bon pour le Moral» med La Compagnie Créole, som er fransk-karibisk og ikke seychellisk, men som var elsket på alle øyene og absolutt teller. «Walking on Sunshine» til ettermiddagene, og den trenger ingen som helst begrunnelse. «Red Red Wine» med UB40. «Kokomo» med The Beach Boys, for alle som bare har drømt om øyene og likevel har truffet helt riktig.
Night Blooms, India
Begynn med Nusrat Fateh Ali Khans «Afreen Afreen». En qawwali, en av de store andaktsformene på det indiske subkontinentet, og en av 1900-tallets vakreste innspillinger. Den handler om en skjønnhet så overveldende at den krever ærefrykt. Så Lata Mangeshkars «Lag Ja Gale»: en stemme som definerte en epoke i indisk film, en sang så øm at den har overlevd hver epoke den har gått gjennom. Og «Brimful of Asha» med Cornershop, som er britisk-asiatisk og livsglad og rommer alt dette på én gang.
Dette er våre kombinasjoner. Vi vet godt at de ikke er dine. Det er litt av poenget. Den samme duften som tar én person med til en åsside i Skottland, tar en annen et helt annet sted, fordi duft og minne ikke er demokratiske: de er hardnakket, praktfullt personlige. Så fortell oss hvor vi tar feil. Fortell oss hva vi har gått glipp av. Vi er oppriktig nysgjerrige. Samtalen, i likhet med spillelisten, har bare så vidt begynt.
Duft og minne er ikke demokratiske. De er hardnakket, praktfullt personlige.
Ofte stilte spørsmål
Hvorfor vekker musikk de samme minnene som duft?
Både musikk og duft går inn i det limbiske systemet, den delen av hjernen som styrer følelser og hukommelse. Luktesansen har en særlig direkte vei: den går helt utenom thalamus og kommer rett frem til amygdala og hippocampus. Musikk tar en litt lengre vei, men når de samme strukturene. Resultatet er det samme for begge: ufrivillige, levende og følelsesladde minner. Forskere kaller det av og til Proust-effekten.
Kan musikk endre hvordan en duft lukter?
Forskning på kryssmodal persepsjon tyder på det. Riktig musikk i bakgrunnen første gang du møter en duft, kan intensivere opplevelsen eller endre karakteren dens. De to sansene virker sammen i hjernen og styrker hverandre. Det er en av grunnene til at stemningen rundt deg første gang du kjenner noe, betyr like mye som selve duften.
Hvilken musikk passer godt til et luksusduftlys?
Det kommer helt an på duften. En varm, omsluttende duft som Highland Retreat, Scotland krever noe med ekte følelsesmessig dybde. En frisk og lysende duft som Dancing Light, Lake Como ber om rom og lys. Kombinasjonene i dette innlegget er våre, og de er personlige. Dine blir annerledes, og slik skal det være.
Hvilken Told London-duft passer best til en rolig kveld hjemme?
Dancing Light, Lake Como er vårt svar på rolige kvelder: frisk, lysende, uten hast. Vil du ha noe fyldigere og mer omsluttende, svøper Highland Retreat, Scotland et rom vakkert inn. Sett på noe langsomt på platespilleren til en av dem, og effekten er betydelig.
Er duftene fra Told London inspirert av virkelige steder?
Alle sammen. Hver duft i kolleksjonen er bygget på virkelige minner fra et bestemt sted: varmen på Seychellene, kveldsritualene i India, dramatikken i det skotske høylandet, lyset over Comosjøen. Parfymørene arbeider ut fra notater, historier og sanseinntrykk. Stedene er virkelige. Minnene er virkelige. Duftene bærer begge deler.
